En sørpedag i desember pakket jeg bilen og flyttet til Nesodden. Her er ingen og ingenting jeg kjenner. Her finnes ensomheten, vaksinemotstandere og de dunkleste tjern. Her finnes roen, kunstnere og mektige, svaiende trær som dypper krona i Bunnefjorden og maler himmelen lilla hver eneste kveld. Fra nå av er det dette som er mitt utgangspunkt, og alt som hender regisseres tett i samarbeid med livets uberegnelighet. 

Ved brygga på tangen står det to ferger og venter. Den ene setter langsomt kursen mot Aker Brygge, den andre haster avgårde til Lysaker. For et utrent øye, som mitt fremdeles er, er dette kun fremkomstmidler som hver halvtime frakter en ny stim av de samme menneskene, som andpustne etter å ha kastet seg gjennom dusjen med forsovelsespanikken i brystet og øynene fremdeles gjenklistret av puss, står og tripper på ombordstigningsrampen, utålmodige etter å få unnagjort inntjeningen til livets opphold. Etterhvert skal jeg få oppleve alle nyansene, lære å skille mellom de ulike karakteristikkene, forsøke å forstå mer om livet til alle som starter dagen her på tangen sammen med meg. Jeg er også på vei til jobben.

Ingenting av det som fylte sidene i forrige kapittel består; etter tre år på Westerdals slang jeg bacheloren i resepsjonsdisken og reiste fra Oslo, kjæresten, kollektivet og alt som fulgte med. Nå står jeg her i den friske Nesoddenlufta og trekker pusten dypt. Det lukter sjøgress og måkedritt, til tross for at det er vinter. Bedre enn dette er det lenge siden jeg har hatt det, selv om fremtiden sjeldent har føltes mer perifer enn nå. Nå kan hva som helst skje, tenker jeg og blir klein av min egen flåsethet. Jeg kikker forsiktig rundt meg som for å sjekke om noen kunne høre det som foregikk inni hodet mitt nettopp. Nå kan hva som helst skje. La meg bare trekke pusten èn gang til først.